Canmore - Calgary

Vårt hotell i Canmore ligger ved jernbanelinja - la oss si det presis: 5 meter fra linja. Og togene over here er ikke som NSB sine vogner. Her er det tre diesel-lokomotiver som trekker/dytter 100 vogner - og en vogn har gjerne stablet opp 2 containere i høyden, det gir lyd og rystelser...

Så det ble kanskje litt lite søvn, eller en kort natt om du vil. Vi var i hvert fall tidlig oppe i morges. Etter å ha fått i oss litt mat, dro vi først opp til Nordic Ski Centre oppe i lia, så nå har vært der også!

Deretter var det 100 kilometer på rask motorvei ut på prærien til Calgary. Selv om vi er ute på flatlandet, er vi på over 1000 meters høyde og rett mot vest, tårner the Rockies seg opp som en vegg.

Vi har gjort noen ærend - og vasker litt tøy. For det må også gjøres.

Her er noen få ferske bilder, kommer mer i morgen for da skal vi gjøre byen...

	Her er hotellet vårt i Canmore, Canadian Rockies Chalets. Og under et par bilder fra Canmore Nordic Centre, åsted for nordiske grener under vinter-OL i 1988. Her tok Pål Gunnar Mikkelsplass sølv på 15 km, Vegard  Ulvang bronse på 30 km og Trude Dybendahl, Marit Wold, Anne Jahren og Marianne Dahlmo sølvmedlajer på 4x5km stafett!
	Her er Mats i trøya til favorittlaget - Calgary Flames!

Alle forstår at når man er ute på veien i 3 uker, så blir det noe skittentøy. Vi gutta fikser!

Field og Emerald Lake

Ett av mine krav til denne turen, var et besøk i Yoho nasjonalpark, Field og Emerald Lake.

Field er en liten by basert på gruvedrift og jernbane. En av hovedforbindelsene på tvers av Canada - Canadian Pacific Railway - går gjennom denne byen og Kicking Horse Pass i Rocky Mountains. Faktisk er dette en så bratt jernbanestrekning at ingeniørene har bygd to sirkeltuneller inne i fjellet for å gjøre stigningen noe enklere.

Her er noen bilder fra Field

Mount Stephen	Kolonial / Kafeteria / Liquor Store
Hus borti gata	Direktørbolig for gruveselskapet
Main Street	Blomsterprakt på gatenivå
Fireweed Hostel - vårt rom på hjørnet i 2. etasje	På stasjonen - Rocky Mountaineer

SÅ ...

Vi sto opp relativt tidlig for å ta turen til Emerald Lake som ligger 5-6 kilometer fra Field. På veien var vi på vakt som vanlig, og plutselig fikk sjåføren øye på et svart stort hode i veikanten; BJØRN - svartbjørn. Jeg hogg i bremsene og fikk stoppet bilen. Bjørnen hadde trukket seg litt tilbake, men mannet seg etter hvert opp. Så, mens vi sto stille og fomlet for å få fram fotoapparatet, ruslet bjørnen over veien bak oss. Selv om vi ikke fikk foreviget øyeblikket, er nok dette et av turens absolutte høydepunkt - så langt. Og siden vi ikke har eget bilde, har jeg googlet fram et bilde fra en tilsvarende situasjon.

Her er en bildekarusell fra Emerald Lake:

Icefields Parkway

I dag har vi gjort verdens vakreste reise som kan gjøres med bil. Fra Tête Jaune Cache, forbi Mount Robson, gjennom Yellowhead Pass til Jasper i Alberta. Etter en stopp videre nedover Icefield Parkway ca 220 kilometer mot Lake Louise. Fantastisk! Ved Lake Louise en avstikker gjennom Kicking Horse Pass tilbake til British Columbia og den historiske lille gruve-/jernbanebyen Field.

Vi overnatter på Fireweed Hostel i et 4-mannsrom (2 doble køyer) - og er litt spente på naboskapet til jernbanelinja. Vi har hatt en kjempeflott dag igjen. De få regnskurene som kom og de skyene som holdt sola borte det meste av tida, er glemt. En kjempedag!






Vi noterer oss flere ville skapninger på lista over ting vi har fått med oss. Her en Moose som gresser ute i et tjern.






Her er en bildekarusell for turen gjennom Icefield Parkways... Enjoy!

Tête Jaune

Vi har i dag beveget oss fra Williams Lake til Tête Jaune Cache. Nå er vi i ei lita bygd klemt inne mellom svære fjell. De kanadiske Rocky Mountains er en bastant vegg østover - vi er et par mil fra det høyeste fjellet i den kanadiske delen av fjellkjeden, Mount Robson (3954 meter). Og i morgen bærer det opp og gjennom fjellkjeden - vi skal til alpinstedet Jasper i regionen Alberta og derfra videre sørover langs Icefields Parkway. Litt småskumle værutsikter for morgendagen, men det blir nok bra...

I kveld har vi tatt inn på Tête Jaune Lodge. Verten syntes at det var for ille at tre voksne menn skulle dele to queen-size senger, derfor fikk vi to rom (4 senger) til en pris som var 10 dollar dyrere enn om vi skulle ha campert sammen på samme rom!! (Jeg nevnte for verten at jeg har med luftmadrass!)

South Cariboo	North Thompson River
North Thompson River	Broa over Fraser River
Verdens beste lakseelv!!	Fraser River
Forsto det slik at denne Teepee'n var opptatt i natt..	Tête Jaune Lodge

Veien til Williams Lake

Vi var skeptiske til dagens etappe - 430 kilometer fra hytta "vår" i Bella Coola Valley. Med en innlagt klatreetappe på svingete grusvei opp til 1500 meters høyde.

Vel, turen gikk greit - veldig greit. Vi hadde mange stopp og gode pauser underveis. Men likevel var vi fremme i Williams Lake før klokka 15 etter en kjøretur på drøye 6 timer.

Freedom Road som altså var et dugnadsprosjekt gjennomført av lokale foregangsmenn fra Bella Coola, var ikke så ille som vi hadde trodd. Faktisk har vi kjørt vanskeligere og tøffere fjellklatringer både hjemme i Norge og ikke minst på Gran Canaria.

Men landskapet på denne ruta er fantastisk - det skifter fra den trange og frodige dalen, opp i fjellsida der det gradvis blir mer og mer småvokste trær, men med flottere og flottere utsikt til snøkledde fjelltopper langt der borte. Og lenger innover i landet går det over til sletteland - ranchland. Vi bare ventet på å se cowboyen komme ridende nedover åsene. Det gjorde vi altså ikke. Men kveget så vi. Og gårder som ble større og større desto lengre inn i landet vi kom.

Williams Lake er en småby med 12.500 innbyggere og er basert på treindustri. Vi ser flere sagbruk og svære stabler med tømmer. Været er strålende og temperaturen er høy. Godt over 30 grader. Vi to eldre forsøkte oss på en spasertur nå for litt sida, men fant fort ut at det nok var best å trekke inn igjen til rommet vårt på hotellet med luftkondisjonering.

I Tweedsmuir Park ligger denne steinen - delt i 2	Her nærmer vi oss toppen av  The Hill
Her er vi over i slettelandet	Fremdeles med snødekte fjell i horisonten
Ranchland	Minnesmerke over falne i de store krigene
Det blir mer kupert lenger inn i landet	Her er Sheep Creek Bridge over Fraser River

Vel framme på hotellet gikk vi etter kort tid til middag i restauranten. Gamlekara ville ha laks, mens den yngste gikk for en biff.

Et herlig måltid! Fotograf var servitrisen.

Her er hotellet og utsikt ut over Williams Lake.



I morgen skal vi videre til Tête Jaune Lodge. Regner med at vi får se de vestlige Rocky Mountains. Et nytt spennende kapittel.

Postkort fra Bella Coola Valley

Etter lunsj tok vi oss en tur ca 5 mil innover i dalen, samme vei som vi skal kjøre søndag. Vi snudde ved foten av The Hill, eller ved starten av Freedom Road. Dette er en veistrekning som fortjener å bli nevnt.

Det hadde seg nemlig slik at Bella Coola Valley var isolert i den forstand at man bare kunne komme til dalen med båt eller fly eller til fots. Innbyggerne i Bella Coola hadde bedt om veiforbindelse lenge, men fått avslag fra myndighetene i British Columbia. i 1952 slo en del innbyggere seg sammen, og med 250 dollar, en dynamittgave, lånt utstyr og frivillige, startet arbeidet med å rydde vei. Stor grad av besluttsomhet og steinhardt arbeid ga resultater. Etter 2 år ble veien åpnet, med de offentlige myndigheter til stede. Veien opp The Hill har 11 klatresvinger og en stigning på 11%. Vi rapporterer mer om dette i morgen.

På vår ettermiddagstur i herlig sommervær med 33 graders varme, gjorde vi flere stopp - her er noen postkortbilder

Fire bilder fra Tweedsmuir Lodge

På skiltet i bildet over står det:
Bjørner har fortrinnsrett til vei ved Atnarko River. Hvis en bjørn kommer inn i området, vennligst trekk tilbake eller returner til bilen inntil bjørnen har passert. Å unngå å rette seg etter denne bestemmelsen kan medføre bøtlegging.


Vi har (dessverre) ikke truffet på bjørn, enda. Dette henger nok sammen med at det fortsatt er bær tilgjengelig i åsene omkring og tilsiget av gyteklar laks enda er et par uker fram i tid. MEN, vi har ikke gitt opp håpet om å treffe på en bjørn - det kan meget vel skje i morgen på vår vei opp i fjellheimen over til Williams Lake.

Det kommer fram av bildene at vi gjorde en stopp for besøk i Tweedsmuir Lodge, et standsmessig hotell i naturparken. Vi bevilget oss en iskald cola på verandaen, og passet på å få med et bilde av Mats på hockeyrommet!

Her henger trøyer tilhørende det svenske og canadiske hockey-laget, og selvsagt The Canucks!!