Da er vi på plass på flyplassen i Seattle - akkurat nå er det en drøy time til boarding. Vi får tid til litt oppsummering:
Turen vår ble på drøye 4500 kilometer - gjennomsnittlig bensinforbruk var 0,92 liter pr 10 km. Slettes ikke verst for en mellomstor amerikaner med 3 liters motor og 264 hester!
Det har vært en tur med mange store og flotte naturopplevelser - noe som vi helt sikkert kommer til å ta med oss videre alle tre.
Takk til alle som har fulgt oss....
torsdag 16. august 2012
onsdag 15. august 2012
Mount Rainier
Mats fikk ikke vært med på turen vår i går, derfor - på vei fra Kennewick mot White Pass, svingte vi innom Toppenish slik at også han fikk med seg denne særegne byen.
Vi rusla litt rundt - på jakt etter fredspipe. Stoppa opp utenfor sheriffens kontor, men der hadde de heller ikke fredspipe. Konfliktråd, tenkte jeg, har de ikke konfliktråd? Der hadde det vel passa bra med fredspipe!
Faktisk, selv om vi var inne i to-tre rendyrka "indianerbutikker" var det ingen som hadde fredspipe på lager. De kunne skaffe, men det hjelper jo så lite.
Turen videre gikk gjennom Yakima-dalen med alle frukthagene og vingårdene og til slutt svingte vi inn på Scenic Byway US12. Med en gang så vi at landskapet forandret seg, med dalsider, elva Oak Creek i dalbunnen og trær opp etter liene. Fortsatt tørt og svidd på bakken, men mer livlig landskap.
Veien tok oss helt opp til White Pass hvor vi skal bli denne natta. Dette er et vintersportsted (alpint) og vi bor i et anlegg med mange private leiligheter som leies ut på sommertid når eierne selv ikke bruker dem. Vi har en leilighet med 9 sengeplasser så denne natta får vi alle hvert vårt rom og hver vår dobbelseng! Det er dårlig med mat i området, derfor fikk Mats oppdraget med å mekke vår egen frossenpizza.
Vi kom så pass tidlig til stedet, at vi bestemte oss for å dra videre opp mot Mount Rainier utpå ettermiddagen. Det var smart; vi kom opp i store bil- og menneskemengder. Og brukte mye mer tid enn vi hadde regnet med.
Det var en kjempeflott tur og en mektig naturopplevelse.
Med mindre det dukker opp fritt wifi-område på flyplassen i morgen torsdag, var dette det siste "direkte" innlegget. Kl 16:30 torsdag (Stillehavstid) skal vi etter planen komme oss opp i lufta med Icelandair til Reykjavik og derfra videre til Oslo - Gardermoen hvor vi beregner å lande 12:20 (norsk tid).
Kommer nok med en aldri så liten oppsummering en dag om ikke så lenge...
Vi rusla litt rundt - på jakt etter fredspipe. Stoppa opp utenfor sheriffens kontor, men der hadde de heller ikke fredspipe. Konfliktråd, tenkte jeg, har de ikke konfliktråd? Der hadde det vel passa bra med fredspipe!
Faktisk, selv om vi var inne i to-tre rendyrka "indianerbutikker" var det ingen som hadde fredspipe på lager. De kunne skaffe, men det hjelper jo så lite.
Turen videre gikk gjennom Yakima-dalen med alle frukthagene og vingårdene og til slutt svingte vi inn på Scenic Byway US12. Med en gang så vi at landskapet forandret seg, med dalsider, elva Oak Creek i dalbunnen og trær opp etter liene. Fortsatt tørt og svidd på bakken, men mer livlig landskap.
Veien tok oss helt opp til White Pass hvor vi skal bli denne natta. Dette er et vintersportsted (alpint) og vi bor i et anlegg med mange private leiligheter som leies ut på sommertid når eierne selv ikke bruker dem. Vi har en leilighet med 9 sengeplasser så denne natta får vi alle hvert vårt rom og hver vår dobbelseng! Det er dårlig med mat i området, derfor fikk Mats oppdraget med å mekke vår egen frossenpizza.
Vi kom så pass tidlig til stedet, at vi bestemte oss for å dra videre opp mot Mount Rainier utpå ettermiddagen. Det var smart; vi kom opp i store bil- og menneskemengder. Og brukte mye mer tid enn vi hadde regnet med.
Det var en kjempeflott tur og en mektig naturopplevelse.
På vei inn langs Oak Creek
|
Bak oss var det tørrsvidde bakker
|
Oak Creek
|
Første møte med Mount Rainier
|
Litt nærmere
|
Området like ved
|
Så langt vi kom innpå det vel 14 tusen fot høye fjellet
|
Her er skibakken i White Pass, sett fra verandaen
|
Med mindre det dukker opp fritt wifi-område på flyplassen i morgen torsdag, var dette det siste "direkte" innlegget. Kl 16:30 torsdag (Stillehavstid) skal vi etter planen komme oss opp i lufta med Icelandair til Reykjavik og derfra videre til Oslo - Gardermoen hvor vi beregner å lande 12:20 (norsk tid).
Kommer nok med en aldri så liten oppsummering en dag om ikke så lenge...
tirsdag 14. august 2012
Kennewick og Yakima Valley
Vi hadde avtale med James om å være klare for henting på hotellet vårt kl 08:30. Han kom presis. Og satte kursen med bilen sin nordvest opp Yakima Valley. Etter en drøy times kjøring var vi framme i Toppenish City. Tilfeldighetene ville det slik at jeg kvelden i forveien hadde lest en turistbrosjyre om nettopp Toppenish og hadde foreslått for de andre gutta at vi skulle stikke innom der på vei mot Mount Rainier. James hadde avtalt med en kar som gjør omvisninger i byen. Trukket av fjordingene Jesse & Frank ble vi trukket rundt i byen for å høre dens historie. Produksjon av humle for ølbryggeriene er svært viktig i distriktet, her produseres 75% av all humle i USA, 25% av all humle på verdensbasis. Byen ligger i et indianerreservat og har en stor andel beboere av Native American slekt. Byen hadde opplevd stagnasjon og for noen tiår siden bestemte man seg for å gjøre noe med dette. Det ble startet opp med å lage veggmalerier (Toppenish Murals) som forteller historien om distriktet og folket som bor her. Imponerende!! Det er i dag 70 nydelige veggmalerier i byen. Som får stå i fred!
Etter besøket i Toppenish, satte vi kursen tilbake mot Kennewick. Første stopp ble en Subway lunsjrestaurant. Deretter ble det en runde med vinsmaking på tre forskjellige vingårder. Dyrking og produksjon av vin er en stor geskjeft i Yakama-dalen. (I tillegg til frukt og grønnsaker.)
Vingårder vi besøkte
Etter alle disse opplevelsene, måtte vi ha en halvtime på ryggen på hotellet før middag. Joanne og James hadde foreslått middag på en meksikansk restaurant ikke langt fra der vi bor og klokka 16 var vi på plass. Det var et kjempemåltid - igjen. Både hva gjelder volum og smak.
Vi takker Joanne og James for måten de tok i mot oss i sitt hjem og distriktet Tri-Cities og Yakama Valley. Når anledningen byr seg, kommer vi tilbake.
Her er noen bilder
Etter besøket i Toppenish, satte vi kursen tilbake mot Kennewick. Første stopp ble en Subway lunsjrestaurant. Deretter ble det en runde med vinsmaking på tre forskjellige vingårder. Dyrking og produksjon av vin er en stor geskjeft i Yakama-dalen. (I tillegg til frukt og grønnsaker.)
Vingårder vi besøkte
Etter alle disse opplevelsene, måtte vi ha en halvtime på ryggen på hotellet før middag. Joanne og James hadde foreslått middag på en meksikansk restaurant ikke langt fra der vi bor og klokka 16 var vi på plass. Det var et kjempemåltid - igjen. Både hva gjelder volum og smak.
Vi takker Joanne og James for måten de tok i mot oss i sitt hjem og distriktet Tri-Cities og Yakama Valley. Når anledningen byr seg, kommer vi tilbake.
Her er noen bilder
|
|
mandag 13. august 2012
Til Tri-Cities
Kennewick er en av tre byer (de andre er Pasco og Richland) samlet på et område som til sammen får status som by-område, faktisk det fjerde største i staten Washington.
Fra Bonners Ferry til Kennewick er det ca 400 kilometer og vi la av gårde på kjøreturen litt etter 09. Ikke langt sørover, forsto vi at vi fikk en varm dag og dermed ble det til at vi holdt oss i bilen. Det vil si, vi gjorde en stopp for å fylle bensin litt før Coeur d'Alene og så forsøkte vi oss på en stopp i den lille byen Sprague. Vi begynte å bli sultne (lunch-time) og så et skilt det sto FOOD på. Da vi svingte inn i byen, forsto vi snart at dette stedet var i ferd med å utvikle seg til å bli en spøkelsesby - se bildene.
Vi fant en bra restaurant i veikrysset Ritzfield - og hadde et godt måltid der før vi tok det siste stykket inn til hotellet vårt i Kennewick. På det tidspunktet viste termometeret i bilen 100 Fahrenheit - det tilsvarer 37,7 grader Celcius.
Da klokka var blitt 16, dro vi ut til Joanne og James - 20 minutters kjøring fra hotellet. Hadde en trivelig ettermiddag/kveld sammen dem og gjorde spennende avtale for morgendagen! Vi blir hentet av James klokka 08:30, jeg sier ikke mer - foreløpig.
Det ble noen få bilder i dag også
Fra Bonners Ferry til Kennewick er det ca 400 kilometer og vi la av gårde på kjøreturen litt etter 09. Ikke langt sørover, forsto vi at vi fikk en varm dag og dermed ble det til at vi holdt oss i bilen. Det vil si, vi gjorde en stopp for å fylle bensin litt før Coeur d'Alene og så forsøkte vi oss på en stopp i den lille byen Sprague. Vi begynte å bli sultne (lunch-time) og så et skilt det sto FOOD på. Da vi svingte inn i byen, forsto vi snart at dette stedet var i ferd med å utvikle seg til å bli en spøkelsesby - se bildene.
Vi fant en bra restaurant i veikrysset Ritzfield - og hadde et godt måltid der før vi tok det siste stykket inn til hotellet vårt i Kennewick. På det tidspunktet viste termometeret i bilen 100 Fahrenheit - det tilsvarer 37,7 grader Celcius.
Da klokka var blitt 16, dro vi ut til Joanne og James - 20 minutters kjøring fra hotellet. Hadde en trivelig ettermiddag/kveld sammen dem og gjorde spennende avtale for morgendagen! Vi blir hentet av James klokka 08:30, jeg sier ikke mer - foreløpig.
Det ble noen få bilder i dag også
På vei sørover
|
Mindre og mindre skog
|
Lastebiler av god gammel årgang
|
"Spøkelsesbyen" Sprague
|
Kirka i Sprague - St. Mary's Church
|
Relativt varmt, ja
|
Rosehagen til Joanne og James
|
Flagget til topps!
|
Familien på verandaen
|
Sunset
|
søndag 12. august 2012
Going to The Sun Road
Denne bloggeren har fått prøve seg av noen av de flotteste kjørerutene på det nord-amerikanske kontinentet (enda gjenstår mange!):
Wow - sier jeg, dette tar kaka. Hva de andre rutene har i mengde av spennende og flotte inntrykk, har denne snaut 80 kilometer lange veistrekningen i komprimert skjønnhet. Vann, fjell, breer, skog, markblomster og sollyset. Wow -her er det fantastisk flott!
Om vi så bjørn i dag? Jovisst gjorde vi vel det. Et stykke inn i dalen - vi holdt behørig avstand til tre busser fulle av tyske og japanske turister på veien foran oss - så kom det plutselig en svartbjørn flyvende over veien. Ikke store karen, kanskje en ett-/to-åring. Men like fullt en ordentlig svartbjørn! Så nå har vi fått med oss tre av sorten! Ble ikke noe bilde av denne krabaten heller - går veldig fort!
Jeg lar denne karusellen av bilder formidle noen fattigslige inntrykk fra Going to The Sun Road. Virkeligheten er sååå mye bedre.
- Highway 1 fra San Francisco til San Diego
- Deler av Route 66 (vest)
- Veien gjennom Valley of The Gods i Mojave-ørkenen
- Deler av The Inside Passage (ferje Port Hardy - Bella Coola) og
- The Icefields Parkway fra Tête Jaune til Banff
Wow - sier jeg, dette tar kaka. Hva de andre rutene har i mengde av spennende og flotte inntrykk, har denne snaut 80 kilometer lange veistrekningen i komprimert skjønnhet. Vann, fjell, breer, skog, markblomster og sollyset. Wow -her er det fantastisk flott!
Om vi så bjørn i dag? Jovisst gjorde vi vel det. Et stykke inn i dalen - vi holdt behørig avstand til tre busser fulle av tyske og japanske turister på veien foran oss - så kom det plutselig en svartbjørn flyvende over veien. Ikke store karen, kanskje en ett-/to-åring. Men like fullt en ordentlig svartbjørn! Så nå har vi fått med oss tre av sorten! Ble ikke noe bilde av denne krabaten heller - går veldig fort!
Jeg lar denne karusellen av bilder formidle noen fattigslige inntrykk fra Going to The Sun Road. Virkeligheten er sååå mye bedre.
Det siste bildet i karusellen viser motellet vi har tatt inn på i Bonners Ferry; Kootenai Valley Motel. Et eldre motell, med gode kvaliteter og sengeplasser til alle oss tre gutta. Etter Going to The Sun Road, fulgte vi Highway 2 til Bonners Ferry. Dette er en vei som krysser kontinentet, starter i vest ved Everett i Washington til Maine i New England. Det meste av strekningen er god, gammeldags 2-felts vei.
I morgen bærer det sørover til Kennewick! Vi gleder oss til å treffe James og familie...
lørdag 11. august 2012
Babb - Montana
Vi har i dag kjørt fra Calgary og ut over prærien til Lethbridge. Der hadde vi stopp for lunsj og fortsatte så mot sør-vest. Ved to tida kom vi fram til grensa mot USA. Ingen er så opptatt av å beskytte grensene sin som USA. Det ble en drøy times ventetid før vi kom fram til kontrollpunktet.
En brysk grensevakt ville vite hvor vi kom fra, hva vi skulle i USA og om vi var straffedømte. Han stussa fælt på Mats i baksetet med Calgary Flames T-shirt og caps. Nesten like ille som å være straffedømt!
Og så spurte han - Do you bring with you LUTEFISK??
Vi hadde jo ikke det - og dermed var grensene åpne.
Her er indianerstatuen like innafor grensa:
10 minutter inne i USA var vi framme i Babb. Ei lita bygd med en bensinstasjon, en kafé, ei kirke, en General Store (kolonialbutikk ++) og et tilhørende motell hvor vi altså nå er innlosjert. Vi var lovet internettforbindelse, men for sikker hets skyld er dette skrudd av mens eieren er på ferie og har overlatt motellet til en vikar.
Motellet:
Derfor tar vi oss 7 kilometer nedover i dalen til St. Mary og finner en internettkafé, samtidig som vi får gitt beskjed om vi hverken har internett- eller mobilforbindelse.
Men - ikke noe problem så stort at vi ikke får gjort noe med det. Plustelig et glimt av internett - og her er vi!!
Så kom dagens store positive opplevelse. På vei fra St. Mary de 7 kilometrene tilbake til Babb dukket en ny bjørn opp i veikanten. Og denne gangen var Mats snart frampå med sin iPhone og fikk klistret dyret fast i kameraet!! Her er bamsen - sett gjennom bakvinduet på bilen!!
I morgen blir det Glacier National Park! Kanskje med flere bjørner. Og forhåpentligvis et motell i Bonners Ferry med internettforbindelse som er oppe og står.
fredag 10. august 2012
Calgary Flames!
Vi tok trikken ned til DownTown Calgary. Det var noen greier som manglet i den første Calgary Flames supporterbutikken vi var innom. Vi kom fram til stadion litt før 11 og da vi gikk til butikken, fant vi at døra var stengt - de åpnet ikke før 12. Imidlertid var vi oppdaget i foajéen, av en kar som skulle gjennomføre en omvisning. Han tok kontakt og spurte om vi ville være med på en fri omvisningsrunde. Gjett om det var en som tok av!? Nåvel - hvem med interesse for sport vil si nei til å bli med på en omvisning på arenaen til ett av de største lagene i NHL?
Det ble en herlig runde som varte en times tid. Bildene taler sikkert for seg selv.
Vi avslutter oppholdet i Calgary med en pizza i nabolaget. I morgen lørdag sier vi takk og farvel til Canada. Drar først en runde ut på prærien via byen Lethbridge før vi svinger sør-vest og inn i Montana i USA. Vår neste overnatting blir i den lille byen Babb - inne i Blackfeet Nation reservatet.
Det ble en herlig runde som varte en times tid. Bildene taler sikkert for seg selv.
Her er gruppa vår inne i hallen, sammen med Rick
|
Hallen sett fra nest øverste nivå
|
Mats blir invitert inn i spillerboksen
|
Her på plassen som brukes av de store stjernene
|
Her må man regne med å få pes av coachene
|
No doubt
|
Mixed zone - her intervjues spillere og trenere
|
Etter nok en stor opplevelse - med ny t-shirt
|
I en park i Stephen Avenue Walk
|
Lunch time
|
Abonner på:
Innlegg (Atom)